om kunstplass 5 | utstillinger & events | praktisk info ||  
| kommendetidligere

 

om utstillingen | foto | video | lyd |seminar | tekst |presse

Zanele Muholi (ZA, b. 1972)
Zanele Muholi is an award-winning South African photographer whose work reflects black lesbian identity. She has documented stories of hate crimes against the queer community to bring forth the realities of “corrective” rape and assault in post-Apartheid South Africa. At -kunstplass 5 she shows 12 portraits from the series "Face and Phases".

In 2010 her Faces & Phases series was included on the 29th São Paulo Biennale; the series was published by Prestel and nominated as best photobook of 2010 at the International Photobook Festival in Kassel. In 2012 the series was shown on Documenta 13. Zanele Muholi won the Index on Censorship - Freedom of Expression
art award, it was announced in London on 21 March 2013.

Read Zaneles artist statement her.

Slava Mogutin (SU/US, b. 1974)
Siberian-born artist and writer Slava Mogutin was exiled from Russia for his outspoken queer writings and activism at the age of 21. In 1995, he was granted political asylum in the US with the support of Amnesty International and PEN American Center.
Mogutin is the author of two monographs of photography published in the US and seven books of writings in Russian. Mogutin’s work has been exhibited internationally and featured in a wide range of publications including Flash Art, Modern Painters, i-D, Vice, Visionaire, L’Uomo Vogue, Stern, and The New York Times.

Read Slava's artist statement her.


Slava Mugotins Holy Goat (til venstre) og Zanele Muholis Faces & Phases.

Lill-Ann Chepstow-Lusty (NO/GB, f. 1960)
Lill-Ann Chepstow-Lusty er kanskje mest kjent for sitt prosjekt Gay Kids, der hun har samlet sammen barndomsbilder av en rekke homofile til en fotoserie som både er publisert som bok, og vist i ulike utstillingsrom over hele landet. At Chepstow-Lusty er blitt kjent for et politisk, idealistisk og pedagogisk opplysningsprosjekt er et paradoks, for her snakker vi om en av norsk kunsts enfant terribles. Les mer her.

Fin Serck-Hanssen (NO, f. 1958)
Serien med 10 blå menn var i 1985 Fin Serck-Hanssens første utstilling i Oslo etter at han hadde studert foto i England. I England hadde han kommet inn i homomiljøet via omveier. Han hadde en stor musikkinteresse, som først trakk ham inn i subkulturelle miljøer, og der ifra videre inn i homomiljøet. Kulturelt sett var Serck-Hanssen mer inspirert av punkere og industriell musikk, enn av kommersiell homokultur. Les mer her.

Åtte av Fin Serck-Hanssens 10 bål menn.

FOTO

Bjørn Hatterud, juni 2013

Fotografiene i I See Rainbows er dokumentariske på to ulike plan. Verkene til Zanele Muholi og Slava Mogutin tar for seg nåtidig
undertrykking og vold mot homofile i Sør-Afrika og Russland. Verkene til Fin Serck-Hanssen og Lill-Ann Chepstow-Lusty er eldre, iscenesatte kunstfotografier. På tross av at de sistnevnte verkene i utgangspunktet ikke var ment dokumentarisk har også disse en dokumentarisk funksjon, men da for mentalitetsendringer som har skjedd i Norge de siste tre tiårene.

Zanele Muholi kommer fra Sør-Afrika. Sør-Afrika hadde under apartheid en gryende homobevegelse, men her, som over alt ellers i landet, var det raseskille. Homobevegelsen var for de hvite. Da landet ble demokratisk tidlig på 1990-tallet fantes det ikke noen offentlig lesbisk bevegelse eller noen synlig homokultur for de med afrikansk herkomst i landet. Da lesbiske, svarte afrikanere så smått kom ut av skapet førte dette til reaksjoner fra bærere av tradisjonell afrikansk kultur.

Lesbiske ble en trussel mot kjønnsrollene i en kultur der kvinners fremste rolle var å føde barn. Lesber blir sett på som ukvinnelige, og dysfunksjonelle, og voldtekter av lesber er blitt utbredt, unnskyldt med at dette ville helbrede dem, slik at de kunne bli heterofile og føde barn. Svarte lesber i Sør-Afrika er dermed dobbelt utstøtte fra samfunnet.

Slava Mogutin er homopolitisk flyktning fra Russland i USA. Han flyktet fra trusler om flere år i fengsel for tekster han hadde skrevet som journalist da han var 21-åring. I New York etablerte Mogutin seg som fotokunstner, delvis med dokumentariske arbeider, delvis med iscenesatte verk. Fellesnevneren for verkene er at han ofte portretterer tøffe og herdede gutter og menn. Mogutin kunne tidlig på 2000-tallet vende tilbake til Russland på besøk, da som landets første homokjendis. Disse årene hadde Russland en kort homoliberal periode. Nå kan han ikke lenger besøke landet. De siste årene har den ortodokse kirken, politisk overvåkning og statsapparat i Russland gått sammen i en hetskampanje mot homofile. I dag flykter mengder av russiske homofile landet, for å komme fra vold, manglende rettssikkerhet og forbud mot homofile
ytringer.

Muholi og Mogutin minner oss om at perioder av homoliberal frihet kan være midlertidige, og at denne friheten av og til bare når et mindretall av befolkningen. Homofil frihet har nære bånd til andre sider ved samfunnet, som økonomi, generelle menneskerettigheter og demokrati. Alle samfunn er i stadig forandring, og samfunnet oppleves ulikt fra ulikt hold. Fin Serck-Hanssen og Lill-Ann Chepstow-Lusty sine verk bekrefter dette.
Serck-Hanssen og Chepstow-Lusty har hatt karrierer som har fulgt hverandre. De er omtrent jevngamle, begge studerte foto i England, de kom inn i homse- og lesbemiljøet gjennom anarkistiske og subkulturelle miljøer i ytterkant av punken.

Hver for seg trivdes de best blant outsidere, og ingen av dem passet inn i homomiljøet. De var samtidig ganske alene om å være åpent homofile kunstnere i Norge på 1980-tallet. På 1990-tallet opplevde de en parallell kunstnerisk anerkjennelse, blant annet turnerte de sammen Norden rundt med utstillingen Borealis 7 – Desire, bl.a. på Galleri F15 i Moss, Louisiana i Danmark og Hasselblad Center ved Göteborgs Konstmuseum. I henholdsvis 1998 og 2005 ble kunstnerne representert i Nasjonalmuseet for kunsts samlinger.

Serck-Hanssen og Chepstow-Lustys sammenfallende karrierer sier også mye om hvordan homokulturen og synet på homokulturen sakte har endret seg. Fra å være et outsiderfenomen i samfunnet, og en kultur som samtidig ekskluderte de som ikke passet inn, er homokulturen blitt en akseptert del av det norske samfunnet og mindre homogen. Serck-Hanssen og Chepstow-Lustys outsiderpositurer sier dermed mer om norsk homokulturhistorie, enn noe annen samtidig kunst.

 

 

 
 

Copyright: -kunstplass 5