om utstillingen | om Jannik Abel |om Margreta Stølen|tekst av Charlotte Myrbråten

Helt i grenseland
Om feministisk teori i møte med kunsten

av Charlotte Myrbråten

Seksualitet og kjønn har vært helt sentralt i arbeidet fram mot denne utstillinga og kanskje kan disse arbeidene leses som forstyrrelser i forhold til hvordan vi til daglig møter den passive kvinnekroppen på store reklameflater, moteblader eller på db.no. Begjær, politikk og kjønnskamp er sentralt i vestlig kulturhistorie og spesielt i den feministiske kunsthistorien. Enten det handler om språk, kunst eller teater. Feministisk kunstteori har vært opptatt av å se på hva slags kjønna strukturer som kan ligge bak et verk og hvordan verket griper inn i den rådende ideologien. Men mye mer enn en kritikk av maskulin kultur har feministisk kunstteori historisk vært opptatt av å fremheve kvinners kulturer og skape nye arbeider hvor kvinner framstilles annerledes. Og ute av posisjonen som objekt, men inn i en egen aktiv subjektsposisjon. Feministisk kunstteori fokuserer på grunnleggende kulturell representasjon av kvinner. Gjennom feministisk teori er undertrykkelse på flere områder i samfunnet blitt kartlagt, samtidig er det vel så viktig å utviklestrategier for hvordan kvinner kan ”heve sine stemmer” og bruke kunsten til å reflektere over egne erfaringer og egen kropp.

En av de viktigste oppgaven til feministisk kunst bør være å sprenge vår trange kjønnsdiskurs, og åpne for flere måter å være kvinne på.

I den kjente essayet «Medusas latter» etterlyser den franske feministen Helen Cixous at kvinner må finne sitt eget nye, kompromissløse språk for å bryte med en rådende heteronormativ kultur, og hvordan dette kan gjøres via nettopp det hun kaller kvinneskriften. Cixous mener at kvinner må bryte med det heteronormative språket og stjele fra forskjellige diskurser for å skape en ny, kompromissløs form, hvor kvinner skal eie språket og eie seg selv. Dette kompromissløse språket skal kvinner finne ved å ta utgangspunkt i kroppen. Prosjektet hennes kan oppsummeres som et forsøk på å gjøre om på den logosentriske ideologi, og la kvinnen selv være en kilde til liv, makt og energi. Dette skal skape et nytt, fritt feminint språk, frigjort for patriarkalske binære skjemaer, og rive opp fallossentrismen og logosentrismen. En feminin praksis vil opptre gjennom subjekter, som bryter gjeldende funksjoner og retter seg mot grensesettende autoriteter.

Feministisk kunst bør være en forstyrrelse mot den dominerende ideologi, og kan sette ideologiske konstruksjoner og forestillinger om kvinner og menn under lupen. Cixous oppfordrer kvinner i essayet kvinner til å fly slik som sagnet sier Medusa gjorde og stjele fra forskjellige diskurser. Feministisk kunst kan både være et tegn og en forstyrrelse på samme tid.
Kvinnes kropp har vært sentral i den feministiske kunstkritikken og gjennom bilder av kroppen kan det både vises en motstand mot kommersialisme, og være en form hvor kvinner har kontroll over egen kropp.
Gjennom vår tids privatisering av det seksuelle har seksualitet i stor grad blitt redusert til et tema om stil, mote og personlig transformering. Dette blir ikke automatisk gjort om til motstand. Det har skjedd en vending fra 1970-tallets store parole ”det personlige er politisk” til at ”det politiske trenger bare å være personlig”. Hvordan forholder denne individuelle personlige og valgfrie motstanden seg til større strukturer?
Dette er et betent grenseland.

«Når jeg skriver er det alt det vi ikke kan som vi kan være, som skriver seg fra meg, uten utelukkelse, uten å foregripe noe, og alt det vi skal være, kaller oss til det utrettelige, det berusende, det umettelige søkeriet etter kjærlighet. Aldri skal vi mangle oss selv.»
Fra «Medusas latter»

 

Charlotte Myrbråten er redaktør i det feministisk tidsskriftet Fett
og har skrevet masteroppgave om feministisk kunstkritikk.

 

Copyright: -kunstplass 5